søndag 10. juni 2012

Småsteinforelskelse

DSC_0068DSC_0076

Det er fasinerende å se ett nytt menneske oppdage verden. I alle fall kan det være det, om man tar seg tid. Ofte blir man stressa, sliten, iritert og lei når man for hundreogørtende gang setter snuten hans i riktig retning, plukker stiener ut av munnen, løfter ham opp fra en vanndam og så videre. Det er da man må huske på at det er ikke for sin egen trims skyld man går på tur med en ettåring! For å få det sagt, MIN ettåring er god til å gå tur. LØPE tur kanskje heller. Og overraskende langt etter vår mening og i forhold til hans korte bein. MEN turen går ikke målrettet rett frem, sånn som vi voksne planlegger. Det skal gås frem og tilbake, opp og ned. Ut i grøfta, ned i dammen. Smakes på, luktes på, kastes og sparkes. Og når vi voksne lar ham få tid og lov, så går det så meget bedre for oss alle sammen.

Kanskje kan alle vi voksne lære litt av barnas nyssgjerrighet? I stedenfor å gå taktfast og målrettet, kanskje vi heller skulle tatt oss tid til å studere det vi møter på vår vei? Til å gå tilbake og undersøke, til å vektelegge noe og kose oss over noe annet. Noe som for andre kanskje virker helt uvesentlig, men som kan være både fasinerende og lærerikt for en selv.

DSC_0082

3 kommentarer:

  1. Disse bildene er så nydelige at jeg ikke har ord for deg! Og fine ord om ung nysgjerrighet :)

    SvarSlett
  2. For et flott innlegg, nydelige bilder også!

    SvarSlett
  3. Til ettertanke... Skal virkelig bli flinkere til å la henne vandre rundt.

    SvarSlett

Så hyggelig at du vil kommentere!